Var i barnedåp til søteste Mina i dag. Barnedåp skal jo være en gledens dag. Et nytt liv er i startgropen, og man er fyllt av håp og glede for et godt liv. Jeg koser meg alltid når jeg er sammen med storfamilien, og hadde gledet meg stort til dagen. I det kirkeklokkene ringer inn, og prester, konfirmanter og foreldre med dåpsbarn kommer gående opp midtgangen fylles øynene med tårer. Det oppleves litt flaut, og jeg prøver å svelge hardt unna. Det er vel ingen som gråter i barnedåp? Jo jeg må medgi at det er faktisk det. For der midt blant alle kommer den smilende presten som holdt begravelsen til et av de menneskene som har betydd mest for meg igjennom livet. Min bestemor. Selv om det er gått fem år, er sorgen tilbake som om det skulle vært i går. Ønsket om å flykte ut av kirken øker, og jeg må virkelig stålsette meg for å opptre rasjonelt. Så er den der igjen. Påminnelsen om at livet er sårbart, og at de menneskene vi trenger ikke alltid vil være der. Jeg lukker sorgen tilbake inn i hjertet mitt, og koser meg resten av dagen. Med de fine menneskene jeg har rundt meg. Nyter gleden og livet akkurat der jeg er. Hva som kommer i morgen vet ingen.
Før og etterbilde. Følte meg ganske fresh på vei til dåpen. Full av energi og glede. Vel hjemme og supersliten som om jeg er noe katta har dratt inn. Kryper opp i sofaen, og setter på Hart of Dixie. Drømmer om hvordan det hadde vært om mannen min var her, og jeg kunne krøpet inn i armkroken. En dag er det min tur kjære Norge...