Har fått det nyeste nummeret av bladet Mamma, og satt og leste i bilen i dag. (må presisere at det ikke var jeg som kjørte). Leste en artikkel om to søstre som har barn og lever i hver sin verdensdel. Den ene søsteren bor i Los Angeles og er produksjonskordinator i HBO. Ut fra det jeg kunne lese ser det ut som hun lever et glamorøst liv med god lønn, og sjokolade og champagne på kontoret. Høres jo fint og flott ut det. Videre forteller hun at barneoppdragelse er vanskelig da de har mange ulike barnepassere, noe som gjør det vanskelig med en konsekvent barneoppdragelse. Oi oi.. Her begynner mine varselamper å blinke. Når jeg så leser at damen har to barn på henholdsvis 3 år og ti måneder begynner de å ule. Dersom man ser på barns utvikling vil det å bli plassert hos mange ulike mennesker uten å ha en fast omsorgsperson være svært skadelig. Barn i denne aldersgruppen har behov for faste omsorgspersoner, trygghet og stabilitet. For å utvikle en trygg tilknytning er det nødvendig med tilgjengelige foreldre som barnet kan søke trygghet og trøst hos. En base som barnet kan søke tilbake til når verden blir utrygg.
Mor legger også vekt på at det er lettere å opprettholde et sosialt liv i USA . Dette da "det er legitimt å ta med barna på fest og la dem sovne i en krok". Ser ut som mors selvrealisering her går på bekostning av barnas utvikling. Skulle vært spennende å lese et intervju med denne damen om morsrollen om en ti års tid. Nei takke meg til. Da vil jeg nok føle meg mer lykkelig med håret til alle kanter, sliten og med poser under øynene og vite at jeg gjør mitt beste for å dekke barnas behov og dermed gi de mulighet til å nå akkurat hvor de måtte ønske i verden. Fordi de vet at de har en mamma å søke tilbake til om livet blir vanskelig.
Artikkelen står skrevet i Mamma nummer 7 2013, 33-35.
